Kjemperegning over natten

Jeg har tidligere uttrykt bekymring for veksten i pensjonskostnadene, som legger beslag på en stadig større andel av kommunenes tilgjengelige økonomiske ressurser. Økte pensjonskostnader er en utfordring for hele kommunesektoren. Nylig bidro staten plutselig til å gjøre situasjonen betydelig verre for kommunene. Dette skriver jeg om i Dagens Næringsliv i dag.

Finanstilsynet publiserte den 8. mars ny premietariff for ytelsespensjoner. Den fastsatte tariffen innebærer strengere krav til avsetninger relatert til forventet økt levealder. DN har omtalt saken, og Storebrand anslår at de nye kravene vil innebære et prishopp for ytelsespensjoner på mellom fem og ti prosent. For norske kommuner betyr det betydelige kostnadsøkninger som er vesentlig høyere enn det som hittil er hensyntatt i kommunenes inntektsrammer fra staten. Jeg forventer at regjeringen omtaler dette i kommuneproposisjonen som legges frem i mai.

Den fastsatte tariffen er langt strengere og høyere enn forslaget fra bransjeorganisasjonen Finansnæringens Fellesorganisasjon (Finans Norge fra årsskiftet). For Oslo kommune, som for alle andre norske kommuner, betyr det at det må avsettes betydelig ekstra midler til pensjonsfond. Endringen innebærer også at det blir dyrere enn ventet for eierne av forsikringsselskapene. Finanstilsynet krever blant annet at 20 prosent av oppreserveringen bør finansieres av eier, noe som for Oslo kommunes del innebærer reduksjon av fremtidige selskapsresultater i Oslo Pensjonsforsikring (OPF) og derved redusert egenkapitaloppbygging. Tilsvarende må kommunene i KLP bidra til å opprettholde soliditeten i sitt gjensidige forsikringsselskap. Ifølge beregninger foretatt av KLP er deres oppreserveringsbehov fremover anslått å beløpe seg til 6,2 milliarder kroner. Mens oppreserveringen pågår, får heller ikke forsikringsselskapene adgang til å dele ut kundeoverskudd til kundenes premiefond, hvilket forventes å ta fem år fra 2014.

For Oslo kommune vil de nye kravene innebære at vi må sette av mer enn 3 milliarder kroner som følge av de nye kravene. Dette tilsvarer mange års budsjettert forbruk av premiefond. Det sier seg selv at dette innebærer en betydelig merkostnad. OPF har allerede, i regnskapet for 2012, satt av 831 millioner kroner til oppreservering på grunn av forventning om økt avsetning knyttet til økt levealder. Nå strammer altså staten kostnadsskruen kraftig til, og pålegger kommunen å sette av ytterligere 2,2 mrd.

Hvis regjeringen ønsker å avskaffe den ytelsesbaserte pensjonsordninger, så er man på god vei til å lykkes gjennom å innføre stadig nye krav som underminerer den økonomiske bærekraften i slike ordninger. Som største arbeidsgiver i offentlig sektor og sentral premissgiver for den offentlige tjenestepensjonsordningen (OfTP) kunne det være fint med et initiativ fra regjeringen slik at vi sammen kan få på plass bærekraftige endringer i OfTP.

Høyres ambisjoner for forskning

Forutsetningen for verdiskaping og fremtidig velferd er at vi styrker vår internasjonale konkurransekraft. I Norge har vi en unik mulighet til å investere i kunnskap for å sikre verdiskaping og fremtidig velferd gjennom klok forvaltning av oljeformuen.  I Høyres forslag til stortingsvalgprogram uttrykker vi klare ambisjoner for norsk forskning, innovasjon og kompetanse i næringslivet.

Høyres forskningspolitiske utvalg har utarbeidet en forskningspolitisk plattform, der jeg har deltatt, og vi har nylig lagt frem våre anbefalinger. 

Høyres mål er at 3 % av BNP skal gå til forskningsformål innen 2030 (regjeringen har ingen tidfesting av sitt innsatsmål)

• Høyre vil styrke kvaliteten i forskningen og satse mer på fremragende miljøer
• Høyre vil styrke de landsdekkende innovasjonsprogrammene i Innovasjon Norge
• For å styrke næringslivets forskningsinnsats, vil Høyre blant annet styrke Skattefunn-ordningen, øke bevilgningene til Forskningsrådets program Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA) og andre bedriftsrettede satsninger
• Høyre vil styrke både ”tidlig-fase” innovasjon og såkornfondene.
• Høyre vil etablere et nytt forskningsfond og gjeninnføre gaveforsterkningsordningen. (Gaveforsterkningsordningen er for øvrig foreslått gjeninnført av regjeringen i forskningsmeldingen).
• arbeide for ytterligere internasjonalisering av norsk forskning, både gjennom aktiv deltakelse i EUs rammeprogrammer og gjennom utvikling av bilateralt samarbeid med ledende forskningsnasjoner

Dagens regjering har brukt det økonomiske handlingsrommet til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.  Høyre vil bruke mer av oljepengene på FoU, samferdsel og vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser.

I Perspektivmeldingen som ble lagt frem 22. februar peker regjeringen på behov for innovasjon og evne til omstilling i næringslivet for å møte fremtidens utfordringer. Da skulle man tro at regjeringens forskningsmelding skulle svare på dette. Det er mye bra i Forskningsmeldingen, men den svarer ikke på de utfordringene vi står overfor når det gjelder å stimulere næringslivet til innovasjon og nyskaping. Forskningsmeldingen er dessverre heller ikke spesielt ambisiøs mht hva vi kan forvente oss fremover i forskningspolitikken.

Forskningsmeldingen er for passiv når det gjelder tiltak for å løfte næringslivets forskningsinnsats. Når norsk forskningsinnsats samlet er på ca 1,6 % av BNP, noe som er under gjennomsnittet i OECD og på bunn i Norden, så er det åpenbart at mer må gjøres for å stimulere til innsats.

En annen svakhet ved regjeringens forskningsmelding er at den ikke avklarer norsk deltagelse i EUs Horizon 2020. Deltagelse i EUs programmer for forskning er et av Norges viktigste internasjonale forskningssamarbeid. Høyre er tydelig på aktiv deltakelse i EUs rammeprogrammer.

Kjernen i mitt politiske engasjement er å skape verdier i et samfunn på alle måter. Jeg vil jobbe aktivt for å få flest mulig i samfunnet til å forstå hvor viktig det er for vår fremtidige velferd at vi sikrer og styrker næringslivets evne til å skape verdier. Vi må bygge opp kunnskap og kompetanse gjennom gode utdannings‐ og forskningsmiljøer. Videre vil dette kreve gode rammebetingelser som gjør bedriftene i stand til å skape verdier både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette mener jeg vil være den beste måten å sikre den langsiktige verdiskapingen på, som igjen vil danne grunnlag for den velferden vi ønsker skal prege samfunnet vårt, også i fremtiden.

Jeg tror Erna vil bli Norges mest innflytelsesrike kvinne i 2013

Jeg vil starte med å gratulere konserndirektør i Statoil Margareth Øvrum med dagens kåring til Norges mest innflytelsesrike teknologikvinne. Hun er Statoils første kvinnelige plattformsjef, på Gullfaks-feltet. Enheten hun i dag leder i Statoil har globalt ansvar for teknologi, prosjekter og boring. Vi trenger fremdeles gode kvinnelige forbilder, for å stimuler flere kvinner til å ta lederstillinger og bruke sin innflytelse på samfunns- og næringsliv

Dessverre synes jeg ikke likestillingsminister Inga Marte Thorkildsens (SV) hilsen til kvinnene på denne dagen var like heldig. Hun uttalte nemlig følgende ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke”. Vi må selv få bestemme hvor mye vi vil jobbe, og vi må selv få ta beslutninger om hvilke liv vi ønsker å ha.

Men, jeg synes det er på sin plass å oppfordre dagens unge kvinner til å bruke sin stemmerett. 1. mars leste jeg i Aftenposten at kun halvparten av jentene mellom 18 og 21 år brukte stemmeretten sin ved forrige valg. Siden 1997 har deltakelsen blant unge, kvinnelige førstegangsvelgere stemmer gått ned. Det synes jeg vi kvinner bør tenke over i dag som det er den internasjonale kvinnedagen. Jeg vil oppfordre spesielt unge kvinner til å bruke stemmeretten sin ved stortingsvalget til høsten. Det blir et spennende valg, og vi kan oppleve å få en kvinnelig statsminister igjen i Norge, nemlig Erna Solberg. Det er nemlig mye som tyder på at hun blir den aller mest innflytelsesrike kvinnen i dette landet i 2013!

Gratulerer med dagen!

Skal vi satse på realfag?

Dette innlegget er hentet fra dagsavisen.no 17. 04. 2012

Det er tverrpolitisk enighet om at vi trenger flere som velger realfag. Spørsmålet er om regjeringen er villig til å åpne for noen spennende og utradisjonelle initiativer for å dyrke talenter og stimulere flere til å velge realfag.

Næringsminister Trond Giske vil utfordre Høyre i kunnskapspolitikken. Han sier i Aftenposten 12. april at Ap harvært for lite opptatt av de flinke elevene i skolen. Nå vil partiet dyrke enerne.Det er utmerket. Da får vi konkurranse om å være best i en politikk jeg mener er grunnlaget for verdiskaping og fremtidig velferd; kunnskapspolitikken.

Fredag 13. april kunne vi lese om NTG-gründer Roger Elstad som vil starte privat realfagsgymnas. Elstad er mannen bak Norges Toppidrettsgymnas (NTG), som for tretti år siden etablerte flere videregående skoler der talentfulle idrettsutøvere kan dyrke sin interesse og sitt talent i kombinasjon med skole. En tilsvarende satsing innenfor realfag er et veldig godt initiativ fra et miljø som vet hvordan man kan bygge opp et alternativt skoletilbud for unge mennesker som vet hva de vil.

Da er det interessant å lese at lederen i stortingets KUF-komite på Stortinget umiddelbart vender tommelen ned; Marianne Aasen (Ap) uttaler i Budstikka 13. april at det ikke er behov forspesialiserte videregående skoler for annet enn idrett, ballett og musikk. Jeg synes det er synd at det ikke skal være mulig å etablere tematisk spesialiserte skoler innenfor realfag når lovverket åpner for spesialisering innen idrett, ulike pedagogiske retninger og religion. Det vil være et tap for oss alle hvis Elstads søknad på bakgrunn av Privatskoleloven, som i dag setter ned foten for slike tiltak, blir avvist av Utdanningsdirektoratet.

Men, hvis vi skal tro på Giskes ambisjoner for kunnskapspolitikkenville vi kanskje også tro at regjeringen ville åpne for dette initiativet? Men, Giske er også skeptisk – det står i sterk kontrast til eget utspill om å satse på enerne i skolen.

Vi trenger flere som velger å ta realfag, og vi trenger alle gode krefter som kan bidra til at det skjer. La det ikke være tvil om at vi i Høyre heier slike initiativ frem. Høylydt!

Hvor skal vi bo?

Dette innlegget er hentet fra osloby.no 22. november 2012. Skrevet sammen med byutviklingsbyrå Bård Folke Fredriksen

Oslo er blant de raskest voksende byer i Europa, og veksten krever at vi tenker strategisk slik at vi både utnytter våre muligheter og håndterer de utfordringer veksten medfører. Oslo kommune har nådd en viktig milepæl i arbeidet med Kommuneplan 2013. Bystyret har nylig godkjent planstrategien, som drøfter strategiske valg og planleggingsbehov, og den er oversendt til Regjeringen for godkjenning. Kommunen jobber nå med forslag til juridisk bindende arealdel og ny videreutviklet byutviklingsstrategi hvor det planlegges for bygging av 100 000 nye boliger.

Byen vokser

Hele Oslo vil merke at byen vokser, men de største boligpotensialene peker seg ut i næringsområdene Ensjø, Hasle, Løren, Ulven, Økern og Vollebekk, også kalt Hovinbyen. Det finnes også store muligheter for stasjonsnær fortetting over hele byen slik at vi bedre kan bevare grøntområder, Marka og byens karakteristiske småhusområder.

Det er ingen enkel øvelse å velge hvilke elementer som skal inngå i en byutviklingsstrategi.

Les hele innlegget her.

Stortinget diskuterer skolepolitikk i Oslo – jeg svarer

Budsjettdebatten 09.12.2011,

Kristin Vinje (H) [15:09:22]: Jeg reagerer på de negative påstandene som kommer fra enkelte rødgrønne representanter nettopp om skolepolitikken i Oslo. Det er viden kjent at Oslo har landets beste skole, og det betyr jo ikke at vi er fornøyde eller ferdige med utviklingen. Vi vil fortsatt fram og opp, og det jobber vi med kontinuerlig. Clemet sier til Dagsavisen i dag: Se til Oslo, det er der man går foran når det gjelder å innføre Kunnskapsløftet i praksis.

Jeg tror folk flest har fått med seg hvem det er som hele tiden har tviholdt på kunnskap i fokus og måling av resultater, nettopp for å sikre målrettet innsats for å sikre høyt læringstrykk. Da Kunnskapsløftet ble lansert, var SV tidvis mot nasjonale prøver, mot eksamen, mot karakterer, mot opptakskrav i lærerutdanningen og mot klare kompetansemål. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt fram, sa SV at dette var et tilbakeskritt. Det er bra at det tydeligvis ikke gjelder lenger.

Da Høyre overtok byrådsmakten i Oslo i 1997, var skolen en av våre mest lukkede samfunnsinstitusjoner. Vi visste lite om elevenes læringsutbytte og enda mindre om hva som skulle til for å heve kvaliteten i norsk skole. Og siden 1997 har det vært satset på kvalitet og innhold i skolen gjennom økt timetall, lese- og skriveopplæring allerede fra 1. klasse, og systematisk kartlegging og åpenhet om læringsresultater i Oslo. Det ble sagt fra denne talerstolen tidligere i dag at Oslo kutter i etter- og videreutdanning av lærere. Nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i. I Oslo fortsetter vi med det vi kaller lærerløftet.

I tillegg til statlige midler og tiltak i forlengelsen av Kunnskapsløftet har Oslo hele tiden satset hardt på egne målrettede tiltak for mer kompetente lærere og skoleledere. Tre av de viktigste er: egen stipendordning for videreutdanning av lærere. Vi tilbyr også forsterket lærerutdanning for nyutdannede lærere i Osloskolen. Dessuten har vi i lang tid satset sterkt på skoleledelse, med et eget samarbeid om mastergrad ved BI.

Elevene som er målt i PISA for 2009, er elever som begynte på ungdomsskolen da Kunnskapsløftet ble innført. Oslo er helt i tet, og det er særlig viktig at Oslo i 2010 har betydelig færre elever på det laveste nivået. Dette ser vi på som et resultat av skolepolitikken vår de siste årene, og vi satser knallhardt på basisfagene.

I Oslo har vi satset hardt på kartlegging og har full åpenhet om hvordan skolene presterer. Vi greier å løfte elevene som sliter mest, og samtidig utfordre de flinkeste, noe som er viktig i en by med en så sammensatt elevflokk som vår, hvor fire av ti elever har minoritetsbakgrunn.

Forskere som har fulgt utviklingen i norsk skole tett, mener at nasjonen har mye å lære av Osloskolen. I Oslo er det kun 8 pst. av elevene som tilhører de med svakest faglig nivå, mot 20 pst. på landsbasis. I tillegg vet vi at barn med lavt utdannede foreldre gjør det bedre i Oslo enn i landet for øvrig. Det viser at Høyres skolepolitikk, slik den praktiseres i Oslo, ikke bare skaper de beste resultatene, men også bidrar til å skape sosial mobilitet, og det er svært viktig.

Oslo kommune fremmer innovasjon

I disse dager legger jeg siste hånd på verket i Oslo kommunes nye anskaffelsesstrategi. Der vil blant annet innovasjon løftes frem for å utfordre og stimulere til nytenkning og innovasjon for å gi de beste løsningene for Oslo kommune. Men, vi er allerede i full gang med dette arbeidet – vi har mange gode eksempler på innovative prosjekter i kommunen. Vi vil bruke vår mulighet til å stille krav til våre leverandører om fremtidsrettede og innovative løsninger gjennom våre anskaffelser.

I dagens DN svarer jeg Rina Mariann Hansen (Ap) som skriver, i et leserinnlegg i DN 31. januar, at Oslo kommune ikke stimulerer til leverandørutvikling og bedre løsninger. Så feil kan man ta!

Oslo kommune ligger langt fremme i å samarbeide med næringslivet for å stimulere innovasjon gjennom offentlige innkjøp. Vi er med i et leverandørutviklingsprogram sammen med NHO og KS. Dette samarbeidet har inspirert markedet til å tenke nytt. I stedet for å anskaffe dagens eller gårsdagens løsninger oppnår vi i stedet å skape morgendagens løsninger gjennom en slik fremtidsrettet dialog med leverandørene.

En av pilotene våre i dette arbeidet har vært Omsorgsboliger på Kampen i Oslo. Her har de 91 leilighetene fått en teknologigrunnpakke, med mulighet for videreutvikling og utbygging av løsningene. I bygget er det installert sensorer for bl.a. dør, lys, komfyr, brann og vann. Her er det også en smarthusplattform for trådløs styring av et kommunikasjonsverktøy mellom beboer og servicefunksjonene. Leilighetene har dessuten trygghetsfunksjoner som dørcalling og ledelys om natten. Det er også satt krav om at teknologien skal være tilrettelagt for videre utbygging og utvikling.

Undervisningsbygg mottok i 2012 Varmepumpeprisen for å ha utfordret leverandører til å tenke nytt. Det skjedde gjennom en idekonkurranse i 2009, hvor målet var å få frem nye og miljøvennlige varmeløsninger for Oslo-skoler som skulle fase ut oljefyring. En av vinnerne var konseptet Tearralun som kombinerer solenergi, grunnvarme og varmepumpe. I fjor ble denne løsningen installert på Ljan skole i Oslo som erstatning for oljefyring.

Jeg vil også minne om at Forskningsrådets innovasjonspris 2012 ble gitt til Cambi AS og Oslo kommune Energigjenvinningsetaten for arbeidet med å få på plass verdens mest moderne biogassfabrikk. Fabrikken er basert på norskutviklet teknologi, drevet fram gjennom langvarig forskning og utvikling. Et eksempel på godt samarbeid mellom offentlig og privat aktør om gode, og innovative løsninger i Oslo kommune.

Oslo kommune er en av Norges aller største innkjøpere og anskaffer varer og tjenester for om lag 17 mrd. kroner hvert år. I den nye, reviderte anskaffelsesstrategi, som byrådet legger frem i løpet av våren, vil også innovasjon gjennom anskaffelser bli en viktig del av strategien som gjelder alle virksomheter i Oslo kommune.

Oslo er kontrastenes by!

I dag skriver Ditt Oslo om byrådets investeringer i Oslo. Vi investerer for 27 milliarder, der det meste går til skole. Det er jeg stolt over.

Noe av det som kjennetegner Oslo er at vi opplever en sterk befolkningsvekst av unge mennesker. Det er et tegn på vekst og vitalitet, men det er ikke billig. Barn betaler ikke skatt. Det forutsetter bygging av skoler og barnehager. Det må vi ta oss råd til. Det er unge som er fremtiden.

Les hele saken på dittoslo.no

Høiredamer og realiteter

Elin Ørjasæter skriver i sin blogg Kommentarer og korte bjeff at ”Høiredamene” lukker øynene for utfordringer knyttet til befolkningssammensetningen i Oslo der både Berit Solli  og jeg fremstilles som både kunnskapsløse og livsfjerne.

Hun refererer til et innlegg av Nina Hjerpset-Østlie på Document.no der det blant annet står at jeg ikke kjenner til sammenhengen mellom skatteinntekter og utgifter knyttet til ulike befolkningsgrupper. Det er en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i.

Som finansbyråd er jeg opptatt av å føre en politikk hvor alle i byen skal ha et godt fundament for deltakelse i arbeids- og samfunnsliv – uansett hvem de er og hvor de kommer fra. En velfungerende skole er kanskje det aller viktigste bidraget til integreringspolitikken, og jeg er stolt over byrådets skolepolitikk som har som mål å løfte alle elever, gi dem tro på seg selv og vise hvilke muligheter som finnes – uavhengig av bakgrunn. Sosial mobilitet er en av skolens viktigste oppgaver – og det lykkes vi faktisk spesielt godt med i Oslo.

En av de største utfordringene Oslo står overfor er den sterke befolkningsveksten, og det er ikke ukjent for meg at veksten i stor grad skyldes innvandring fra utlandet. Men, det er heller ingen enkel øvelse å svare på spørsmålet om hvorvidt innvandring er lønnsomt eller ikke. SSB peker på det faktum at vår velferdsstat som sådan ikke er bærekraftig, og et av de spørsmål SSB har stilt seg, er om innvandring vil gjøre det lettere eller vanskeligere å løse disse finansieringsutfordringene. Konklusjonen er at vi ikke vet sikkert om innvandringen vil endre bildet til det bedre eller verre, fordi det er avhengig av blant annet hvor mye innvandrerne arbeider og hva slags arbeid de utfører. Brochman-utvalget peker på at den norske velferdsmodellen står overfor særskilte utfordringer når det gjelder migrasjon. Både innvandring og utvandring påvirker velferdsmodellens bærekraft og virkemåte, og økte kostnader ved å finansiere modellen kan på sikt utfordre befolkningens oppslutning om fordeling og sjenerøse ordninger.

Vår største utfordring er dermed at velferdsstaten, slik den er i dag, er et underskuddsprosjekt. Vi står overfor et generelt problem og ikke et innvandringsproblem. For å løse dette må vi reformere samfunnet slik at vi kan styrke verdiskapingen og skattegrunnlaget, redusere utgiftene og stimulere flere til å arbeide mer.

Når det er sagt er det to viktige poeng jeg vil fremheve:

For det første er det ikke slik at Oslos politikere kan bestemme hvem som skal flytte til Oslo. Befolkningssammensetningen påvirkes i stor grad av den nasjonale innvandringspolitikken. Byrådet i Oslo må forholde seg til den befolkningen som til enhver tid er her og den innvandringspolitikken som føres nasjonalt. En stor del av innvandrere bosetter seg i landets hovedstad – slik er det i dag og slik vil det være i fremtiden.  For å håndtere befolkningsveksten følger vi med på statistikk og demografi for å planlegge for utbygging av barnehager, skoler, sykehjem og annen infrastruktur.

Tall som nylig ble lagt ut fra SSB viser forøvrig at innvandringen fra utlandet til Oslo har avtatt noe og at utflyttingen til utlandet har økt, selv om dette går noe opp og ned.

For det andre er det ikke slik at flere innvandrere i seg selv nødvendigvis utgjør en utfordring.  Innvandrerne i Oslo er en mangfoldig gruppe mennesker med svært ulike kjennetegn mht botid, opprinnelsesland, alder, innvandringsgrunn, utdanning og yrkesdeltakelse. Det går langt bedre med integreringen i Oslo enn mange synes å tro. 10. februar kunne vi lese i Osloby at Oslo ligger i Europatoppen når det gjelder å lykkes med integrering. Tall fra SSB viser for eksempel at andelen høyt utdannede er langt større blant filippinere, polakker, russere og indere enn blant gjennomsnittet i Norge. Det er liten forskjell på etterkommere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid. Det er også stor variasjon i sysselsettingsgraden blant innvandrere fra ikke-vestlige land. Personer fra Sri-Lanka, India, Bosnia, Thailand, Vietnam og Chile er eksempler på store innvandrergrupper med en sysselsettingsgrad på linje med resten av befolkningen.

Vi kan altså ikke velge hvem som skal bosette seg i Oslo. Det vi kan gjøre er å sette den befolkningen vi har og kan forvente å få, så godt i stand til å lykkes i arbeidslivet som mulig. Derfor synes jeg det er synd at Regjeringen ikke har tatt innover seg Brochmann-utvalgets konklusjoner. Den sier at summen av offentlige utbetalinger kan bli så stor at det for mange ikke lønner seg å jobbe. Dette kan bidra til å svekke oppslutningen om de skattefinansierte velferdsordningene. Vi har kanskje et velferdssystem som ikke er bærekraftig på sikt – det kan vi også lese ut av både perspektivmeldingen fra regjeringen og sentralbanksjefen i sin årstale.

På bakgrunn av innspill fra Brochmann-utvalget har Høyre gått inn for å gjøre kontantstøtten til en kommunal ordning som ikke kan eksporteres. Personlig mener jeg vi vil være tjent med å avvikle hele ordningen, og det vil det bli debatt om fremover. Videre har Høyre ønsket å skjerpe aktivitetskravene i sosialstønadsordningen og dagpengeordningen. I tillegg ønsket vi å stramme inn overgangsstønaden til enslige forsørgere, fordi den bidrar til å holde særlig innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet. Høyre går også i sitt programforslag inn for å gjøre det lettere med arbeidsinnvandring, og slår fast at det alltid skal lønne seg å være i jobb.

Det er altså ikke slik at jeg lukker øynene eller later som om innvandring ikke byr på utfordringer. Vi står overfor mange utfordringer, både nasjonalt og i Oslo, men jeg mener det er viktig å søke kunnskap, forsøke å se sammenhenger og sette inn tiltak der vi mener de virker best. Vi står altså overfor et generelt problem og det er ikke innvandringen som er hovedproblemet. For å løse dette må vi reformere samfunnet slik at vi kan styrke verdiskapingen og skattegrunnlaget, redusere utgiftene og stimulere flere til å arbeide mer. Kun på den måten kan vi sikre en bærekraftig velferdsstat.

Flere ingeniører eller flere deltakere i Ski-VM?

Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen, papir 25. februar 2013

Arbeiderpartiets angst for å satse på elite ser ut til å forsvinne, men angsten for å slippe til private aktører ser ut til å sitte hardt i.

Det som kulturminister Hadia Tajik (i VG 4/4-11) omtalte som «høyreideologiske eliteeksperimenter» ser nå ut til å bli Arbeiderpartiets politikk. Helga Pedersen har varslet at Ap ønsker realfagsgymnas i alle fylker. Hun vil dermed tillate skoler som spesialiserer seg på matematikk og naturfag, altså et slags toppidrettsgymnas for elever som har særskilte evner innen realfag.

I Oslo er vi allerede godt i gang, men vi har møtt rødgrønn motstand. Da Oslo startet sitt tilbud til talenter innenfor realfag uttalte kunnskapsministeren fra SV at det kunne være «direkte skadelig »

En som kan litt om å drive skoler for særskilte talenter, er Roger Elstad. Han er mannen bak de fem toppidrettsgymnasene vi har i dag, NTG. Han har sendt søknad om å få lov til å opprette realfagsgymnas etter samme modell, men de rødgrønnes privatskolelov gjør at Utdanningsdirektoratet måtte avvise søknaden. Det er altså lov til å være god på ski, men ikke lov til å være god i matte.

Det er fristende å stille spørsmål ved hva som er viktigst for samfunnet: flere ingeniører eller flere deltakere i Ski- VM? Jeg tror det er mulig å få til begge deler, men for å nå til topps i idrett eller realfag må man konsentrere seg og ingeniører eller flere deltakere arbeide hardt og målrettet. Vi trenger både bredde og talenter, og vi må tørre å dyrke talenter for å oppnå begge deler.

Stoltenbergs flertallsregjering har hatt anledning til å åpne for realfagsgymnas i årevis. Med SV ved roret i Kunnskapsdepartementet har de har valgt å forby slike skoler. I Oslo har vi strukket oss så langt vi kan for å tilby et undervisningstilbud tilpasset den enkelte elev, og arbeider blant annet for at Majorstuen skole skal bli landets fremste eliteskole innen musikk. Høyre ønsker å legge til rette for spesielle talenter, og i Høyrestyrte Oslo gjør vi så godt vi kan innenfor dagens rødgrønne lovverk.

Arbeiderpartiets snuoperasjon er kjærkommen, for de mange som i årevis har ønsket seg mulighetene en slik spesialisering åpner for. Det som tidligere har blitt definert som en trussel mot enhetsskolen, blir nå en valgkampsak for partiet som straks kan feire åtte år med makten. Noen vil kanskje si at det er på tide. Jeg synes kanskje det lyder litt hult.