I Aftenposten den 5. mai tar Kathrine Aspaas til orde for at Olje-Norge trenger en sluttpakke, og i operaen går i disse dager det nye norske stykket Khairos, et verk som er sterkt kritisk til norsk olje- og gassutvinning. Knut Olav Åmås hadde 15. mai en interessant artikkel i Aftenposten om kulturfolks politiske engasjement som samfunnsborgere når de kritiserer en av Norges største og mest innbringende sektorer. Den er blitt besvart 22. mai.
Jeg ønsker å minne om hva våre naturressurser faktisk betyr for verdiskaping og for det globale energibehovet vi står overfor i fremtiden. Vi bør absolutt sørge for å stimulere til nytenkning rundt energibehov og produksjon, men det er ikke nødvendig å legge ned den sektoren vi i stor grad lever av. Våre muligheter for å få til nyskaping og innovasjon er også avhengig av både inntektene og teknologiutviklingen fra denne sektoren.
Verden har et økende energibehov i årene som kommer. I dag mangler om lag 1,5 milliarder mennesker – mer enn 20 prosent av verdens befolkning – tilgang til elektrisitet. Olje og gass vil også fremover bidra til å dekke en betydelig andel av energibehovet, også i de scenarioer hvor klimamålene nås. Det internasjonale energibyrået (IEA) er tydelig på at verden vil trenge all den oljen og gassen vi kan finne på norsk sokkel fordi Norge, med sine strenge miljøkrav, har et mye lavere klimautslipp forbundet med produksjonen enn de fleste andre oljeprovinser rundt omkring i verden.
Mer enn hver fjerde krone av statens inntekter er en oljekrone, og næringen gir betydelige ringvirkninger til det norske samfunnet. Petroleumsressursene har blant annet lagt grunnlaget for en høyteknologisk og internasjonalt konkurransedyktig industri som direkte og indirekte bidrar til nær 250 000 arbeidsplasser i Norge. I 2013 vil staten bruke nær 124 milliarder kroner fra oljefondet. Dette bidraget utgjør nesten hver åttende krone som brukes på statsbudsjettet i år.
Historien om olje- og gassnasjonen Norge startet med det første oljefunnet på Ekofisk lille julaften 1969. Den første produksjonen på Ekofisk startet i juni 1971, og i årene som fulgte ble det gjort en rekke større funn. I dag er 76 olje- og gassfelt i produksjon på norsk kontinentalsokkel. Vi kan være stolte av at myndighetene den gangen klarte å skape gode rammebetingelser, kunnskapsutvikling og tett samarbeid mellom næringslivet og akademia. Det er en imponerende historie og et godt utgangspunkt for å videreutvikle petroleumsvirksomheten i Norge. Fremskriving av verdens energibehov tilsier at olje og gass vil dekke opp mot halvparten av disse behovene i overskuelig fremtid.
Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel har vært en sentral bidragsyter til både industriutvikling og finansiering av det norske velferdssamfunnet de siste 40 årene. Uten petroleumsinntektene måtte Norge ha gjennomført betydelige omstillinger, slik våre naboland har måttet gjøre.
Høyre legger til grunn at Norge er, og fortsatt skal være, en stor produsent og eksportør av energi, i første rekke olje og gass. Vi har, etter Russland, Europas største olje- og gassressurser. I tilegg til de muligheter dette gir Norge i form av verdiskaping og inntekter, medfører våre energiressurser også et betydelig ansvar for verdens forsyningssikkerhet. Å investere i en fortsatt høy olje- og gassproduksjon er derfor også et spørsmål om å ta ansvar og vise internasjonal solidaritet.
Vi er en liten nasjon som har klart å skape enorme verdier gjennom vår petroleumsvirksomhet. Ikke bare fordi vi har naturressursene, men fordi vi også har klart å bygge opp spisskompetanse og høyteknologisk industriell virksomhet i verdensklasse. Gjennom nye, store funn på norsk sokkel, både i modne områder og i nord, har Norge muligheten for å videreutvikle seg som energinasjon i mange, mange år fremover.
Det er en populær øvelse å snakke stygt om oljevirksomhet og enda mer populært å snakke om en grønn økonomi. Men, jeg tror ikke den beste veien til målet om å dekke energibehovet fremover, verken nasjonalt eller internasjonalt, er å gi Olje-Norge en sluttpakke. Vi må sørge for å ha flere ben å stå på i vår egen økonomi gjennom å stimulere til utvikling av nye næringer, ikke minst alternative energiformer. Samtidig må vi sørge for at vi ikke blir altfor avhengige av oljevirksomheten gjennom å legge til rette for at også fastlands- og eksportindustrien skal være lønnsom.
For meg er ikke dette et enten-eller, men et både-og. Vi må kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Norge må både kunne være en stor petroleumsprodusent og en stor produsent av fornybar energi og intelligente energiløsninger. Ja, rett og slett en betydelig energinasjon.
Så må vi slutte å snakke oljen ned – det er som å sage av grenen vi sitter på!
Kristin Vinje 