Ny blogg i nytt design på kristinvinje.no

Min blogg har nå flyttet, og det vil ikke lenger bli publisert noe her.

Besøk min nye blogg på kristinvinje.no

Oslo mot 2030: Smart, Trygg og Grønn

Illustrasjon av Mehmet Kaan Inan

Byrådet i Oslo arbeider nå med Kommuneplan 2013, som har perspektiv frem mot 2030. Overskriften for kommuneplanarbeidet er Smart, Trygg og Grønn.

Hovedtemaet i den kommende kommuneplanen er den rekordstore befolkningsveksten og de muligheter og utfordringer dette skaper. Befolkningsfremskrivningene tilsier at Oslo i 2030 kan være en storby med 830.000 innbyggere. Byens sterke vekst og stramme økonomiske rammer krever tydelige prioriteringer og vilje til nytenking. Det aller viktigste blir å legge grunnlaget for at Oslo fortsatt skal være den flotte, lille hovedstaden med alle de kvalitetene som vi er så glad i samtidig som vi sikrer en fortsatt ansvarlig og bærekraftig utvikling av kommunens økonomi.

De tre stikkordene Smart, Trygg og Grønn oppsummerer på en klar og tydelig måte byrådets politiske visjoner for å møte fremtidens utfordringer:

Oslo må løse sine oppgaver smartere og mer effektivt for å tilfredsstille befolkningens behov for tjenester i fremtiden. En viktig oppgave blir å tilrettelegge for fortsatt verdiskaping og innovasjon i næringslivet, men også i egen organisasjon. Dette krever effektiv og god organisering, godt lederskap med gjennomføringskraft og omstillingsevne samt vilje til å ta i bruk ny kunnskap og teknologi. Byens oppvoksende generasjoner skal få utvikle sine evner og talenter gjennom hele opplæringsløpet fra barnehagen via grunnskolen til den videregående opplæringen. Slik vil vi at alle skal stå godt rustet til videre utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. Som landets kunnskapshovedstad skal Oslo huse utdannings- og forskningsinstitusjoner på høyt internasjonalt nivå og tiltrekke seg selskaper og talenter fra hele verden.

Oslo skal være en trygg by både for byens innbyggere og besøkende. Alle skal kunne bevege seg fritt i hele byen uten frykt for å bli utsatt for kriminelle handlinger. Oslos innbyggere skal også ha trygghet for at de får kommunale tjenester av god kvalitet uansett hvilken livsfase man befinner seg i og når man har behov for det. Beredskapen i Oslo skal være god, slik at alle får den hjelpen de trenger ved brann, ulykker og andre uønskede hendelser. Det skal også finnes et velfungerende og godt sosialt sikkerhetsnett som fanger opp dem som faller utenfor det etablerte samfunnet.

Oslos ambisjon frem mot 2030 blir å beholde og videreutvikle posisjonen som en grønn og verdensledende miljøby. Oslo står overfor en rekke miljø- og klimautfordringer. Sterk befolkningsvekst medfører økt behov for energi og større behov for transport og utbygging av boliger og næringsvirksomhet. Oslo kommune vil tilrettelegge for miljøvennlig persontransport gjennom satsing på kollektivtrafikk og økt bruk av skinnegående godstransport. Effektiv ressursutnyttelse og utvikling av klimanøytrale byområder er andre viktige satsingsområder. Oslos blågrønne struktur skal videreutvikles og bevares gjennom aktive tiltak for å verne om naturmangfoldet. Marka skal bevares.

Byutviklingen skal støtte opp om klimamålene gjennom fortetting rundt trafikknutepunkter. Hvilket faktisk boligpotensiale man har påvirkes også av hvilke infrastrukturtiltak som finansieres gjennom Oslopakke 3, både for vei og for bane. Viktige større infrastrukturinvesteringer vil være Fornebubanen og ny sentrumstunnel, men disse investeringene vil det være umulig for Oslo kommune å bære alene. Derfor er det avgjørende at staten kommer på banen. Løfter fra den borgerlige opposisjonen om Fornebubane lover godt for Oslo.

Byrådet har en klar erkjennelse av at gode fremtidige løsninger får vi kun gjennom bred medvirkning og offentlig meningsbrytning. Vi ønsker derfor konstruktive innspill fra alle som vil engasjere seg i hvordan byen skal utvikle seg de kommende tyve årene.

Artikkelen stod på trykk i Aftenposten Osloby 6. juni.

Høyre vil rette opp uforståelige skjevheter

I DN 29. mai skriver Liv Iren Hognestad at det er problematisk at vi har et finansieringssystem som så tydelig skjevfordeler midler til statlige og private utdanningsinstitusjoner. Mens én av syv studenter studerer ved en privat høyskole mottar private høyskoler kun 1/25 av den statlige støtten.

Vi må anerkjenne den viktige rollen også private utdanningsinstitusjoner har i vårt utdanningssystem, og derfor ønsker Høyre å skape større likeverdighet i finansieringen av statlige og private utdanningsinstitusjoner.

I Norge har vi en unik mulighet til å investere i kunnskap for å sikre verdiskaping og fremtidig velferd. Vi må ikke gå i den fella å tro at staten kun skal satse på statlige institusjoner. For å få både mangfold og kvalitet som er internasjonalt konkurransedyktig, må institusjonene – både statlige og private – utvikle ulike profiler og spisse sine fagmiljøer.  Høyre vil evaluere strukturen i høyere utdanning og finansieringsordningene for universitets- og høgskolesektoren, og inntil slike evalueringer foreligger, godkjennes ingen nye universiteter.

Høyre har høye ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen Norge. Vi vil at Norge skal bli et av verdens mest innovative land hvor det skal være attraktivt å etablere seg. Derfor vil Høyre prioritere en systematisk og målrettet satsing på kunnskap og kompetanse i utdannings- og arbeidsliv.

Frokostmøte med studentene på Blindern

Onsdag 29. mai skal jeg spise frokost på Blindern med studentene. Vi skal diskutere høyere utdanningspolitikk, og for meg er det en stor glede. Jeg har selv tilbrakt mange år som student på Blindern, og jeg forsvarte min doktorgradsavhandling i petrokjemi i 1994. Det begynner å bli noen år siden nå, men jeg har hele livet siden jobbet med forskning, utdanning og innovasjon – både i næringslivet, i forvaltningen og i akademia.

Som Oslopolitiker, med kurs mot Stortinget fra høsten 2013, vil jeg jobbe for å sette høyere utdanning, forskning og innovasjon på dagsorden – det er av de politikkområdene jeg synes er aller viktigst, i tillegg til en god skole, da.

Høyre er opptatt av å styrke kvaliteten i norsk høyere utdanning. Derfor etterlyser vi en mer strategisk styring av sektoren. Høyre har i de alternative budsjettene foreslått å styrke grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler. Økte bevilgninger til universiteter og høgskoler skal deles mellom en generell økning av grunnfinansieringen til sektoren, og en målrettet bevilgning med formål å styrke kvaliteten i høyere utdanning.

Høyre vil løfte frem universitetsmiljøer i verdenstoppen. Norge har kompetansemiljøer både i næringslivet og akademia som er verdensledende innenfor sine felt. Disse trenger høyt kvalifisert arbeidskraft, og vi trenger institusjoner og fagmiljøer i Norge som kan utdanne denne arbeidskraften. Dette er også en av grunnene til at Høyre mener det må utarbeides en strategisk plan med ambisjoner for høyere utdanningssektoren generelt og for fremragende miljøer spesielt. Vi har allerede enkelte miljøer i verdenstoppen innen sine fagfelt, disse må få utviklingsmuligheter. En satsing på universitetsmiljøer i verdenstoppen handler også om strategisk markedsføring og profilering av våre fremste miljøer i den internasjonale konkurransen om studenter, unge forskere og forelesere.

Internasjonalisering av utdanning er et gode. Mange unge ønsker å studere i utlandet. På denne måten kan de tilegne seg verdifulle språkkunnskaper og kulturforståelse. Høyre foreslår at det innvilges støtte til førsteåret på bachelorstudier i USA og ikke-vestlige land. Både inn- og utveksling av studenter med andre land er en verdi som Høyre vil ivareta og dette tilbudet må utvikles videre.

Tilgangen på nok studentboliger er et økende problem. Mange studenter opplever at det ved studiestart er vanskelig å få tak i egnet bolig fordi tilgangen på studentboliger er begrenset og det er også et betydelig press i leiemarkedet i de store byene. Høyre har gjentatte ganger etterlyst grep fra regjeringen for å legge til rette for flere studentboliger, som for eksempel å fjerne kostnadstaket og tillate at private aktører kan være en del av løsningen. Regjeringen har ikke vist vilje til endring.

Høyre vil legge bedre til rette for livslang læring. Høyre ønsker at arbeidstakere motiveres og gis mulighet til faglig påfyll i kombinasjon med deltagelse i arbeidslivet. Det må utvikles gode etter- og videreutdanningstilbud der den ansatte kan kombinere jobb og utdanning. Mange arbeidstakere hverken ønsker eller kan gå ut av arbeidslivet for å fylle på sin kompetanse. Virksomheter i offentlig og privat sektor er i stor grad avhengige av at de ansatte kan heve sin kompetanse. Dette stiller krav om at flere kan tilbys utdanningstilbud i nærheten av der de bor eller arbeider. Derfor vil Høyre utvikle et mer fleksibelt og desentralisert utdanningstilbud. Målet er å styrke landets konkurransekraft gjennom å virkeliggjøre visjonen om livslang læring og kompetanseheving i hele befolkningen.

Før Høyre forlot regjeringskontorene i 2005 ble det lagt frem en ambisiøs forskningsmelding med en like ambisiøs opptrappingsplan for forskning. Den rødgrønne regjeringen som overtok har siden ikke klart å øke forskningsinnsatsen som andel av det totale statsbudsjettet, til tross for at de har hatt en historisk mulighet. Forskningsinnsatsen i 2013 er på 3,7 % og utgjør samme andel av statsbudsjettet som i 2006.

Da regjeringen Stoltenberg overtok makten i 2005 kom de til dekket bord, ifølge Arne Strand:

”Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap, SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene, vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.”

Nå vet vi at de offentlige utgiftene har økt kraftig. I 2013 er statsbudsjettet på over 1000 milliarder, mot omlag 600 milliarder i 2005. Jeg er skuffet over at regjeringen ikke evner å bruke det økte handlingsrommet til å satse mer på høyere utdanning, forskning og innovasjon. Realveksten til forskning i inneværende års budsjett er på 2,2 prosent, mens veksten i statsbudsjettet er på 2,4 prosent. Dette kommer på toppen av flere år preget av nullvekst. Regjeringens manglende vilje og evne til å satse på forskning er urovekkende for vår konkurransekraft. I fjorårets budsjett svekket regjeringen forutsigbarheten i forskningen ved å avvikle Forskningsfondet og fjerne gaveforsterkningsordningen. Regjeringens forskningsmelding svarer ikke til de viktigste utfordringene norsk forsknings står overfor, og det er uforståelig at meldingen ikke inneholder noen tiltak for å styrke næringslivets forskningsinnsats.

Da Stoltenberg i januar 2013 annonserte at regjeringen skal øke innsatsen på forskning kommenterte Arne Strand i Dagsavisen følgende:

”I 2007 tok de rødgrønne et «hvileskjær» i forskningsbevilgningene, ifølge tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV). Dette kan igjen bli et problem for regjeringen i valget. Løftene som statsministeren kom med i går, er mindre konkrete enn Høyres forskningssatsing. I sitt alternative budsjett satte Høyre av hele 2,5 milliarder kroner mer enn de rødgrønne til kunnskap og forskning.»

Forskning og høyere utdanning skal sikre fremtidens kunnskap, verdiskaping og konkurransekraft. Høyre vil styrke kvaliteten i høyere utdanning. Høyre vil bygge en sterkere kultur for forskning ved å styrke næringslivets forskningsinnsats, styrke internasjonaliseringen av norsk forskning og gjøre det mer attraktivt å velge forskning som karrierevei.

La det ikke være noen tvil; Høyre har høye ambisjoner for kunnskapsnasjonen Norge.

Slutt å snakke oljen ned!

I Aftenposten den 5. mai tar Kathrine Aspaas til orde for at Olje-Norge trenger en sluttpakke, og i operaen går i disse dager det nye norske stykket Khairos, et verk som er sterkt kritisk til norsk olje- og gassutvinning. Knut Olav Åmås hadde 15. mai en interessant artikkel i Aftenposten om kulturfolks politiske engasjement som samfunnsborgere når de kritiserer en av Norges største og mest innbringende sektorer. Den er blitt besvart 22. mai.

Jeg ønsker å minne om hva våre naturressurser faktisk betyr for verdiskaping og for det globale energibehovet vi står overfor i fremtiden. Vi bør absolutt sørge for å stimulere til nytenkning rundt energibehov og produksjon, men det er ikke nødvendig å legge ned den sektoren vi i stor grad lever av. Våre muligheter for å få til nyskaping og innovasjon er også avhengig av både inntektene og teknologiutviklingen fra denne sektoren.

Verden har et økende energibehov i årene som kommer. I dag mangler om lag 1,5 milliarder mennesker – mer enn 20 prosent av verdens befolkning – tilgang til elektrisitet. Olje og gass vil også fremover bidra til å dekke en betydelig andel av energibehovet, også i de scenarioer hvor klimamålene nås. Det internasjonale energibyrået (IEA) er tydelig på at verden vil trenge all den oljen og gassen vi kan finne på norsk sokkel fordi Norge, med sine strenge miljøkrav, har et mye lavere klimautslipp forbundet med produksjonen enn de fleste andre oljeprovinser rundt omkring i verden.

Mer enn hver fjerde krone av statens inntekter er en oljekrone, og næringen gir betydelige ringvirkninger til det norske samfunnet. Petroleumsressursene har blant annet lagt grunnlaget for en høyteknologisk og internasjonalt konkurransedyktig industri som direkte og indirekte bidrar til nær 250 000 arbeidsplasser i Norge. I 2013 vil staten bruke nær 124 milliarder kroner fra oljefondet. Dette bidraget utgjør nesten hver åttende krone som brukes på statsbudsjettet i år.

Historien om olje- og gassnasjonen Norge startet med det første oljefunnet på Ekofisk lille julaften 1969. Den første produksjonen på Ekofisk startet i juni 1971, og i årene som fulgte ble det gjort en rekke større funn. I dag er 76 olje- og gassfelt i produksjon på norsk kontinentalsokkel. Vi kan være stolte av at myndighetene den gangen klarte å skape gode rammebetingelser, kunnskapsutvikling og tett samarbeid mellom næringslivet og akademia. Det er en imponerende historie og et godt utgangspunkt for å videreutvikle petroleumsvirksomheten i Norge. Fremskriving av verdens energibehov tilsier at olje og gass vil dekke opp mot halvparten av disse behovene i overskuelig fremtid.

Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel har vært en sentral bidragsyter til både industriutvikling og finansiering av det norske velferdssamfunnet de siste 40 årene. Uten petroleumsinntektene måtte Norge ha gjennomført betydelige omstillinger, slik våre naboland har måttet gjøre.

Høyre legger til grunn at Norge er, og fortsatt skal være, en stor produsent og eksportør av energi, i første rekke olje og gass. Vi har, etter Russland, Europas største olje- og gassressurser. I tilegg til de muligheter dette gir Norge i form av verdiskaping og inntekter, medfører våre energiressurser også et betydelig ansvar for verdens forsyningssikkerhet. Å investere i en fortsatt høy olje- og gassproduksjon er derfor også et spørsmål om å ta ansvar og vise internasjonal solidaritet.

Vi er en liten nasjon som har klart å skape enorme verdier gjennom vår petroleumsvirksomhet. Ikke bare fordi vi har naturressursene, men fordi vi også har klart å bygge opp spisskompetanse og høyteknologisk industriell virksomhet i verdensklasse. Gjennom nye, store funn på norsk sokkel, både i modne områder og i nord, har Norge muligheten for å videreutvikle seg som energinasjon i mange, mange år fremover.

Det er en populær øvelse å snakke stygt om oljevirksomhet og enda mer populært å snakke om en grønn økonomi. Men, jeg tror ikke den beste veien til målet om å dekke energibehovet fremover, verken nasjonalt eller internasjonalt, er å gi Olje-Norge en sluttpakke. Vi må sørge for å ha flere ben å stå på i vår egen økonomi gjennom å stimulere til utvikling av nye næringer, ikke minst alternative energiformer. Samtidig må vi sørge for at vi ikke blir altfor avhengige av oljevirksomheten gjennom å legge til rette for at også fastlands- og eksportindustrien skal være lønnsom.

For meg er ikke dette et enten-eller, men et både-og. Vi må kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Norge må både kunne være en stor petroleumsprodusent og en stor produsent av fornybar energi og intelligente energiløsninger. Ja, rett og slett en betydelig energinasjon.

Så må vi slutte å snakke oljen ned – det er som å sage av grenen vi sitter på!

Raske meninger – Politisk panel i TV2

Hvis du lurer på hva jeg mener når TV2 fra tid til annen ber om raske kommentarer til dagsaktuelle saker kan du følge med på Politisk panel i TV2.

Ambisjoner for en kunnskapsnasjon

Da jeg reiste hjem fra Høyres landsmøte søndag ettermiddag hørte jeg et intervju med Erna Solberg på radioen. Reporteren lurte på hva som var det aller viktigste for Høyre fra dette landsmøtet og i politikken fremover. Vet dere hva Erna svarte?  Å bygge kunnskapsnasjonen!

Høyres Stortingsvalgprogram, som vi vedtok i helgen, er et ambisiøst program for kunnskap, høyere utdanning, forskning og innovasjon.

I Norge har vi en unik mulighet til å investere i kunnskap for å sikre verdiskaping og fremtidig velferd. Høyre har ambisjoner om at Norge skal bli et av verdens mest innovative land hvor det skal være attraktivt å etablere seg. Det fordrer en systematisk og målrettet satsing på kunnskap og kompetanse i utdannings- og arbeidsliv.

Høyre vil bruke mer av petroleumsinntektene til å gjøre Norge bedre rustet for fremtiden. I 2001, da handlingsregelen ble vedtatt av Stortinget, var et klart flertall enig om at den økte bruken av petroleumsinntekter burde være rettet mot å øke vekstevnen i økonomien gjennom å prioritere utdanning, forskning, infrastruktur og skatte- og avgiftspolitikken. Siden 2005 har kun 13 %  av regjeringens økte handlingsrom på totalt 139 milliarder kroner gått til disse områdene. Resten er brukt på forbruk eller standardøkninger. Vi har i denne perioden hatt ressursene, men skuslet bort muligheten.

Høyre vil trappe opp bevilgningene til forskning og utvikling og satse mer på kunnskap og høyere utdanning. Norge må sette seg høye ambisjoner; vi trenger universiteter og forskningsmiljøer i verdensklassen for å skape fremtidens arbeidsplasser.

Høyre vil sørge for gode rammebetingelser som kan lette omstilling og innovasjon. Høyre vil trappe ned formuesskatten og arveavgiften, redusere byråkrati, og gjøre det lettere å drive og skape arbeidsplasser i Norge.

Høyres politikk prioriterer kunnskap gjennom alle ledd i verdiskapingskjeden fra kvalitet i skole og utdanning til forskning samt målrettede virkemidler som styrker næringslivets konkurransekraft og evne og mulighet til fornyelse.

Høyre vil:

• Prioritere elevenes lese- og regneferdigheter gjennom hele skoleløpet
• Heve lærerens generelle status og anseelse
• Øke grunnfinansieringen til utdanningsinstitusjonene
• Styrke forskningsinnsatsen slik at forskning utgjør 3 % av BNP innen 2030
• Etablere et nytt forskningsfond innenfor Statens pensjonsfond utland der avkastningen øremerkes til forskning
• Styrke kvaliteten og konsentrere innsatsen i norsk forskning
• Stimulere til mer forskning i næringslivet
• Gjeninnføre og styrke gaveforsterkningsordningen
• Styrke landsdekkende innovasjonsprogrammer
• Bruke en større del av avkastningen fra Statens pensjonsfond utland på samferdsel, forskning og utvikling, miljøteknologi og vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser.

Abortloven – La stå!

På Høyres landsmøte til helgen vil det bli en heftig debatt om hvorvidt vi skal gjøre endringer i dagens abortlov. La meg si det med en gang: Det synes jeg ikke vi skal gjøre!

Det dreier seg om forslaget fra programkomiteen om å oppheve abortlovens § 2c, som gir rett til abort i perioden fra uke 12 til uke 18 “der det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”.

Etter 12. svangerskapsuke må kvinner i dag søke om å få ta abort. For at en søknad skal kunne innvilges, må ett eller flere av fem kriterier i abortloven oppfylles. Disse kriteriene er:

a) om det er fare for kvinnens helse

b) om kvinnen er i en vanskelig livssituasjon

c) om det er fare for alvorlig sykdom hos barnet

d) om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest og/eller

e) om kvinnen er psykisk syk eller utviklingshemmet

Abort er et dypt alvorlig spørsmål enten det handler om et friskt eller sykt barn. Vi blir stilt overfor etiske dilemmaer i disse spørsmålene enten det gjelder abort før eller etter 12. svangerskapsuke. Jeg kan ikke se at vi løser noen moralske spørsmål ved å fjerne paragraf 2c i abortloven. Til de som mener det vil jeg spørre; hva med fri abort før 12. uke? Og, er det mer moralsk høyverdig å begrunne et ønske om svangerskapsavbrudd ved å bruke paragraf 2b – kvinnen er i en vanskelig livssituasjon?

Det er mange både i og utenfor Høyre som er enige med meg, og nå gjør Høyrekvinnene abortopprør.

Jeg ønsker ikke å stramme inn kriteriene for kvinnens mulighet til å påvirke utfallet av en søknad om å få innvilget abort etter 12. svangerskapsuke. Dersom denne paragrafen fjernes vil jeg ikke få innvilget abort med mindre jeg kan anføre at jeg oppfyller en av de andre gjenstående kriteriene.

Dersom jeg er gravid i uke 13 og informeres om at fosteret er alvorlig sykt og mener at det vil være best for alle parter å avbryte svangerskapet vil jeg ikke tvinges til å begrunne det med at jeg er i en vanskelig livssituasjon. Det er jeg nødvendigvis ikke. Jeg mener det bør være legitimt å begrunne ønsket om svangerskapsavbrudd med at fosteret er alvorlig sykt. Jeg vil ikke at kvinner skal miste den retten de har i dag til å velge å avbryte svangerskapet på grunn av de store belastningene et alvorlig sykt barn selv vil måtte gjennomgå og de følgene det vil kunne påføre kvinnen og familien rundt. I et slikt tilfelle er det faktisk sykdom hos fosteret som er den reelle begrunnelsen, jeg kan ikke nødvendigvis si at jeg er i en vanskelig livssituasjon! Det vil være å pakke sannheten inn i bomull, og det vil tvinge kvinner til å sykeliggjøre seg selv for å få innvilget sin abortsøknad etter et svært personlig og vanskelig valg om å avbryte svangerskapet.

Det holder ikke slik programkomiteen faktisk selv hevder, at abortpraksisen ikke kommer til å endres med dette forslaget. Hvis det er tilfelle vil det være direkte galt å endre loven. Else Bugge Fougner advarer mot å endre loven, og redegjør for at dersom love n endres vil det måtte føre til endret praksis dersom loven skal ha en mening.

For meg synes det urimelig å frata kvinnen og hennes familie den retten de nå har til selv å vurdere hvorvidt de ønsker å bære frem et alvorlig sykt barn. Jeg har tiltro til enkeltmennesker og familiers evne til å foreta et slikt valg ut fra de kriteriene som i dag finnes i abortloven.

La abortloven stå! Det som bør strykes i denne saken er forslaget fra programkomiteen om å endre loven.

Vi vil slippe realistene til – regjeringen sier NEI

Kunnskapsdepartementet har nå sagt et endelig NEI til å starte landets første realfagsgymnas.

Grunnleggeren av Norges Toppidrettsgymnas (NTG), Roger Elstad, har siden i fjor søkt om å få opprette landets første private gymnas for realfag. En skole som skulle bygge på de samme prinsippene som NTG, men med realfag som tema istedenfor idrett. Etter avslag fra Utdanningsdirektoratet, og nå endelig avslag fra Kunnskapsdepartementet, kommer det tydelig frem at denne type realfagssatsing ikke faller i smak hos regjeringen.

Jeg har tidligere stilt spørsmål om hva som er viktigst for samfunnet: Flere ingeniører eller flere deltakere i Ski-VM? Jeg mener vi bør kunne få til begge deler, men det bør i alle fall ikke være slik at vi kun tillater privatskoler med spesialisering innen idrett, ulike pedagogiske retninger og religion, mens det å etablere egne skoler der man vektlegger en satsing på realfag bryter med privatskoleloven. Da mener jeg vi må endre loven, slik at initiativ for å styrke realfagene bør kunne realiseres.

Jeg opplever at vi har en regjering som ønsker en realfagssatsing – og som vitterlig etterlyser nye tiltak på feltet – men som ikke klarer å tenke nytt. Kulturminister Hadia Tadjik mener min sammenligning av elitesatsing innen matematikk og idrett halter.

Jeg forstår ikke problemet, og jeg tror dette handler mer om en motvillig holdning til å satse på talenter kombinert med angst for private initiativ på skole. Vi må kunne tenke nytt for å stimulere til økt interesse og nye muligheter for barn og unge.

Vi trenger flere som velger realfag, og vi trenger alle gode krefter som kan bidra til at det skjer. Derfor vil Høyre åpne for slike initiativ som Norges Realfagsgymnas (NRG) er et eksempel på. Det er på tide med nye ideer og bedre løsninger – men, da må det nok også et regjeringsskifte til!

Ikke rør abortloven

Vil vi etablere en ny abortpraksis der man må omgå sannheten?

Det pågår en intern debatt i Høyre om abortloven i forkant av landsmøtet 3. – 5. mai. I Høyres forslag til stortingsvalgprogram 2013-2017 foreslås det å oppheve abortlovens § 2c, som gir rett til abort i perioden fra uke 12 til uke 18 «der det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Begrunnelsen til programkomiteen synes å være frykten for et sorteringssamfunn, der stadig mer avansert fosterdiagnostikk gir muligheter for mer kunnskap om fosterets helsetilstand, samt den mulige stigmatiseringseffekten et slikt abortkriterium vil kunne ha.

Abort er et dypt alvorlig spørsmål enten det handler om et friskt eller sykt barn. Jeg synes vi har en abortlov i Norge som har fungert godt i snart 40 år. Jeg kan ikke se at en slik foreslått innstramming i abortloven bidrar til å løse noen moralske spørsmål i realiteten. Jeg tror, slik programkomiteen faktisk selv også hevder, at abortpraksisen ikke kommer til å endres med dette forslaget. Derfor mener jeg det vil være direkte galt å endre loven. Det som kommer til å endres er kvinnens begrunnelse for aborten. Følgene av et slikt vedtak vil være at en kvinne som ønsker å avslutte sitt svangerskap pga alvorlig sykdom hos barnet ikke vil få innvilget det. Alternativet vil da være å begrunne sitt ønske om abort ut fra andre kriterier i abortlovens § 2. Gyldig kriterium vil da kunne være at svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til umulig belastning for hennes psykiske eller fysiske helse (§ 2a), eller at hun kan settes i en vanskelig livssituasjon (§ 2b). Vil vi at man da eventuelt skal etablere en ny praksis der man til en nemnd må omgå sannheten og heller forsøke å begrunne sitt ønske om abort ut fra andre kriteriene som gjelder? Vil det moralsk sett være bedre?

For meg synes det urimelig å frata kvinnen og hennes familie den retten de nå har til selv å vurdere hvorvidt de ønsker å bære frem et alvorlig sykt barn. Jeg har tiltro til enkeltmennesker og familiers evne til å foreta et slikt valg ut fra de kriteriene som i dag finnes i abortloven.